I den sorte gryte

Jeg plukket rødbrun pepperriske, Lactarius rufus (for et herlig navn!), for første gang i fjor høst, men det endte med kassering flere ganger. Var jo så mye annen sopp, og så mye å lære! Rufusen er en av Norges desidert vanligste sopper.

Nå er ikke bildet over helt representativt for hvordan den ser ut, men akk så vakker den var! Ser ut som en liten majestet der den står. :) Dette bildet er nok litt bedre:

Tenk hvis denne smakte godt, for et enormt matforråd man har der ute! Derfor bestemte jeg meg for å prøve forvelling, dvs. at man koker soppen i mye vann (kalles også for avkoking). Når man steker soppen i egen kraft, kalles det for sammenkoking. Greit å ikke blande uttrykkene de gangene man skal forvelle en giftig sopp, der nettopp vann fjerner giften! Jeg lot soppen ligge i kaldt vann i to døgn, og skiftet vann ofte. Neste gang skal jeg kun la den ligge i ett døgn, det bør være nok. (For de som ikke allerede har lagt merke til det, så befinner det seg noen fine eksemplarer av skjeggriske i den sorte gryten også.)

Smaken etter kun å ha ligget i vann, var særdeles god! Men siden jeg ikke er 100% sikker på at den ikke er noe giftig, forvellet jeg den også i ti minutter etterpå. Smaken var fremdeles god, men den hadde mistet den gode snerten av chili/pepper.

Etterpå lot jeg vannet dampe av ved å sette gryten tilbake på platen. Varmet en liten stekepanne, og stekte noen biter i smør, med salt, pepper, dill og purreløk. Og resultatet?

Nydelig! Og for en herlig konsistens, det er nesten som å spise kjøtt! Dette er jo virkelig noe vegetarianerne burde benytte seg av. Nå kan jeg nesten ikke vente med å lage gryteretter og supper med pepperrisker, og så snart det slutter å regne i morgen er det sporenstreks til Sognsvann for å hente flere. Jeg velger kun de yngste og peneste eksemplarene. Skal også forsøke nedsalting, smaken må jo bli kjempegod av det også.